Ka donderen?

STORHAUG - Mastra 0-5

Tilskuere
Noen på ene siden. Opptil flere så (uheldigvis) store deler av kampen.

Laget

Så var dagen kommet for sesongens siste kamp på Midjord. For Storhaug FK var resultatet av en miserabel sesong allerede klart. Mens Mastra måtte vinne for å være sikker på å holde seg.

I garderoben før kamp var som alltid stemningen og humøret på topp. Med bugaen trygt plassert under leppen, og med Jallis’ barnesete i hånden, ankom undertegnede Midjord og garderoben. I garderoben var en kar som har vært et sjeldent syn denne sesongen, Fedda, ei rektige gaba, tilbake. Ergo fløy kommentarene veggimellom, og det var nesten som Jallisen ikke kom til orde for å gi laguttaket. På benkeradene var det særs god plass grunnet skader og forfall, så her kunne man ligge fra seg heidevegg og alt man hadde med seg og fremdeles ha god plass til røven. 

Undertegnede gledet seg stort til kamp til tross for at det allerede var klart at Storhaug må ta heisen ned en divisjon. Et skadeopphold har den effekten på en. Samtlige spillere var enige om at vi i årets siste kamp skulle ha det gøy, og at Storhaug skulle forlate femte divisjon, for denne gang, med en god opplevelse. 

Det ble det ikke. Salikat!

Sammen ble vi enige om å ikke jage høyt oppe, men heller ligge samlet og hugge til, som vi har lyktes godt med i tidligere kamper, mot myyyye bedre motstand enn Mastra. Det gjorde vi ikke. Tåssjent!

Bak skulle vi gjøre det enkelt, og spille ball. På lille-Midjord blåste det denne dagen både trollkjerringer og hekkans oldemor. Så i motvind ville det være viktig å holde ballen på bakken. I medvind ville vi forsøke å utnytte den, gjerne ved å stå høyere og kanskje slå noe lenger. Vi gjorde ingen av delene. Vondemaen asså!

Vi spillere i mellom, skulle for en gangs skyld bruke kjeften vi ellers er så veldig glad i å bruke. Det kan til tider være utfordrende å komme til orde for trenere både på trening og i garderobe, så at vi vet hvordan kjeften og snakketøyet skal brukes er det definitivt ingen tvil om. Meeen, vi holdt stort sett kjeft når vi kom på banen. Ussaligge!

Når vi først gikk i press, så skulle vi komme tett oppi og ikke la unge jyplinger fra Rennesøy løpe rundt oss. Duellene, første- og andreballer skulle også vinnes. Konklusjonen her blir som tilbakemeldingen undertegnede fikk av en viss redaktør fra Aftenbladet på en fotooppgave, «det e for langt i fra, du må tettare for svarte svingende». Og ja, duellene og første- og andreballene vant vi fint lite av. Sallan!

At vi alle var enige om at intensiteten, snakket og innsatsen i spillsekvensen under oppvarmingen ikke hadde vært god nok, og at vi måtte løfte oss til kampstart, ja det hadde vi alle helt tydelig glemt. Ingen av oss hang med. Dommeren hadde en forferdelig start på kampen, («di neba» (hvis du leser dette dommer, ikke vondt ment, tusen takk for kampen!)) og så ut til å misforstå offside-regelen. Han valgte også å ikke akseptere at litt frustrasjon ble luftet fra Barten, og ga malte Barten gul. Uheldigvis gikk ikke dommerens «ikke-offsideablegøye» vår vei, men heller rett i røven på oss. Aaooff! Men at Storhaug var bedre enn dommeren, nei det ville selv ikke Jallis’ guttunge gå med på når han ble spurt ved kampslutt. Det sier vel sitt. I løpet av de første tyve hadde vi allerede fått tre i røven. Storhaug var helt dasjen. Og det gikk ikke lenge før det fjerde kom. Hekkan!

I pausen ble det snakket om at vi ikke tar ned ball og spiller, at det mangler offensivt initiativ og offensivt spill. Det stemmer, men ingen nevner den miserable innsatsen som blir gjort defensivt av samtlige. Det er ikke kun forsvaret som skal forsvare egen gåll. Men pausepraten og lufting av frustrasjon på sidelinja hjalp, det var det liten tvil om!

Bedre innsats, mer viljen og litt snakking gjorde at Storhaug plutselig hang med i kampen. Nå spilte vi for å vinne andre omgang i hvert fall. Bakover står Erlend som en levende vegg og skremmer livsjiten ut av tenåringsjyplingene på Mastra. På midten jobber Håkki som en gud i sin kanskje litt uvante sentrale midtbanerolle. Som Erlend, er Håkki nede og sklir, høyt i luften og møter enhver duell med et lurt smil. Inn kom Richard med ro, fart og vilje. Seian? Skulle vi klare å vinne andre omgang? 

-       Nei.

Lammarau!

Vi fikk ikke ballen i mål på våre sjanser, og helt på slutten kliner midtstopper på Mastra til på frispark fra midtbanen. Med medvinden og flaks går den inn. Det fortjente mildt sagt ikke Erlend, som til tross for å ha sluppet inn fire mål før frisparket, hadde voktet målet på hederlig vis. Attpåtil ble Barten malt rød etter å ha kommet med en litt sen takling. Liker innsatsen Barten!

Det lille positive vi kan ta med oss ned i sjette divisjon fra denne kampen, er at vi tar oss sammen og gjør en mye bedre andre omgang. Mastra slipper seg kanskje litt ned med den ledelsen de har Eller? Nei, det gjorde de ikke. I hvert fall ikke på sidelinja, hvor ene ålstrepaven som var med Mastra, kom med en masse rauarabbel til dommeren. Så nei, de slapp seg ikke ned tenker jeg vi konkluderer med.

Makksure gikk Storhauggutta i garderoben etter nok et tap. Men vell inne i garderoben og etter at den verste frustrasjonen har fått utløp, blir flere enige om å ta noen nedrykkspils i byen, som seg hør og bør etter en så bigrimme kamp. Drikk det vekk bare! Resten av oss, med andre forpliktelser dro andre steder, blant annet rett hjem i seng. Aaooff!

Det som skal sies på slutten av denne sesongen er at vi i høst gjorde et hederlig forsøk på å holde oss. Vår-sesongen bar preg av elendig poeng-uttelling til tross for at vi i store deler av kampene var spillemessig på høyde med flere lag. Det hjalp lite når vi ryker mot slutten av kampene og slipper inn flere mål. Høst-sesongen ble noe bedre, med noen få seire. På et tidspunkt hadde vi heng på lagene foran oss, og sikker grunn var i sikte. Men til slutt ville det seg ikke, og vi tar turen ned. Skader og mye frafall har preget troppen gjennom hele sesongen, og som i dag har vi til tider ikke hatt mange spillere tilgjengelig. Gamle travere skal ha en stor takk for at de stiller opp når de trengs, tusen takk! Nå tar vi oss en velfortjent hyttetur neste helg hvor det som Life-is-Leif’en sier, skal «fyras flatt».

Takk for i (g)år!

Stjerner

3: Erlend. Står en god kamp og redder oss fra et enda pinligere resultat.

2: Håkki. Spiller med Storhaughjertet utenpå drakta og fighter til det siste.

1: Richard. Kommer innpå og gjør en god innsats, utfordrer og skaper flere sjanser offensivt. Skal også ha kred for å stille opp når det trengs.